En ganske akutt og raskt forbigående diagnose
Handymannen min fikk
når denne tullegrunnmuren vår endelig skulle bli skikkelig mur.
Gravemannen tok seg noen dagers pause
mens vi rigget forskaling og for å støype ny mur utenpå steinene.
Mye sto på spill,
og mye kunne gå galt.
Veldig mye
ifølge Handymannen.
Det skulle iallfall ikke stå på forskalingen...
Nervene lå tykt utenpå ham i flere dager
mens han rigget og spikret og planla og vurderte risiko og
kommanderte meg rundt med spade i alle kriker og grøfter.
Det hele toppet seg selvsagt når dagen for
STØYPINGEN
endelig var kommet.
Med skrekkblandet fryd så vi støypebilen ankomme.
Et teknisk vidunder
og monster av en bil.
Fantastiske greier!
Med den lange snabelen bare spruter de betongen rett oppi der vi vil ha den.
|
Ned imellom der, ja. |
Og det var nå diagnosen ble stillt.
Handymannen hørte knaking og alle slags mulige katastrofelyder over alt,
mens betongbilmannen bare lo og ristet på hodet og konstanterte øyeblikkelig
STØYPEFEBER
Når man tror at alt som kan gå galt
kommer til å gjøre det.
Men det gjorde (overraskende nok) ikke det.
Både den overdimensjonerte forskalingen
og den gamle "grunnmuren" på innsiden holdt stand,
og dagen etter åpenbarte en ny og fin grunnmur seg.
Så da var det bare å gå igang med å legge isolasjon og grunnmurspapp utenpå.
Samtidig ble jeg satt til å bære det brukte og lånte forskalingsutstyret tilbake i bilen,
etter at jeg hadde skrapt og vasket det!!
Fyttikatta
for en drittjobb!
VASKE! gamle forskalingslemmer
i 13 grader, kuling og pøsregn.
Tror neppe jeg har vært borti mer meningsløst arbeid.
Men må man, så må man.
Iallefall når man har vært så heldig å få låne utstyret av gode kjenninger.
Takk- takk :-)