Jeg jobber nattevakter
54,5%
og har gjort det i 12 år nå.
I mellomtiden
har jeg fått 3 barn
blitt 12 år eldre
blitt A- menneske
begynt i en 25% dagtidstilling i tillegg
og giftet meg med en mann som også jobber turnus.
Egentlig er nattevaktstilling genialt,
med mye fri
og godt betalt.
Men
når man finner ut at
det funker best å jobbe netter
når familien ikke er hjemme i jobbeperioden,
og man ikke sover mer enn 3-4 timer mellom nattevaktene.
Når man ikke orker eller gidder eller har lyst
å gjøre annet enn å være i sofan
selv om man har fri.
Når man ikke ser poenget i å starte på planlagte prosjekter i heimen
fordi man annen hver uke er døgnvill.
Når man begynner å trøstespise,
og hodepine og Paracet
sniker seg umerkelig inn i hverdagen,
da
er det på tide
å "ta seg ei pera"
og stikke fingen i jorda
fordi man hører ei bjelle ringe!!
Men det sitter laaaangt inne.
Man vil jo så gjerne få det til.
Og det er kjempevanskelig å snakke høyt
med noen
(eller seg selv)
om det.
Litt mindre vanskelig å skrive det.
Å gjøre noe nytt kan også være ganske skummelt.
Man vet hva man har, men ikke hva man får, liksom.
Hva "noe nytt" er
vet jeg ikke ennå.
Det trenger ikke være så veldig nytt,
bare det innebærer en normal døgnrytme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar