Handymannen

hobbykokken

sjømannen

syvsoveren
tusenkunstneren

laksefiskeren

skrotnissen

superpappa

bestevenn

drømmemann

ektemann

Min mann kort oppsummert.

Han fortjener alle beskrivelsene, 

og jeg setter like stor pris på dem alle sammen.

Til sammen utgjør dette mannen jeg har levd sammen med i 11 1/2 år,

og forhåpentligvis også skal leve resten av livet med.

Gleder meg til resten av hverdagene 

og festdagene 

og de dårlige dagene.

Sammen

Motivasjon og sånn

Eller mangel på, i dette tilfellet.

For hvor er det blitt av joggemotivasjonen min?? Eller ALL motivasjon for enhver trening?

Og jeg som var SÅ godt i gang tidligere i sommer. Hadde til og med joggesko med på sydenferie - og presterte å bruke dem 5 av 10 dager!!!
På hytta var de også med.
Jeg var så i rute at jeg en stund hadde seriøse og realistiske planer om å springe laaangt med nummer på brystet senere i høst, men det kan jeg jo bare GLEMME nå. Har ikke hatt puls over 80 de siste 6 ukene (eller, kanskje i dag, når jeg dro det fulle søppelspannet opp til der søppelbilen kommer...).
Det kjedeligeste av alt er at når treningslysten forsvinner, så forsvinner mye annet også.
Humør, lunter, energi, matvett. Blandt annet.
Og jeg har iallefall ikke lyst å gjøre ting jeg hadde planlagt å ha lyst til. Male soverommet f.eks.
Det eneste som ikke forsvinner er lysten til å sitte i sofan og strikke og se gamle episoder av "Friends", "Kongen av Queens" og annet lett fordøyelig TV.

Og hvorfor forsvinner denne motivasjonen sånn "plutselig"??

For liten tid? Handymannen er mye borte, og jeg må gjøre "alt"?  For høy dørstokk? For mye nattevakter? For dårlig planlegging? Latskap?

Dette er de mest brukte unnskyldningene mine, og gudene må vite hvorfor de virker så godt, for jeg har nok av tid, er god i planlegging, og mannen min kan vel neppe klandres for hva jeg (ikke) finner på når han ikke engang er hjemme...

Der står de.
Midt i rotet.
Sikkert fulle av spindelvev...

Vel.

Da var "grumset" ute og og jeg har fått sytt og klaget litt. Kanskje det hjelper?

Og denne uken har jeg faktisk ferie!

Det hjelper faktisk litt :-)

Kvardagar

som kommer og kvardagar som går - 

det er visst hverdagen, det. 

Livet, liksom.

Og for tiden er dagene fulle av hverdager.

Mannen har emigrert til Lågen 

og jeg sjonglerer/ briljerer

mellom å forklare ord som 

polkagris

leselekse i 1A

og

opplysning

for både førsteklassingen og femteklassingen,

imens jeg henger opp klær til den store gullmedalje, 

navigerer mellom

 tursekker og badetøy og fotballdrakter og dansesko.

Gulvet skulle vært støvsugd

og skjorter skulle vært strøket.

Jeg tror inneplantene begynner å bli tørste

og fruktskåla tom

Og selv om kjøkkenbenken er full av hverdagsrot

og hybelkaninene trives, 

betyr det så lite når 

podene etter kveldens faste "so-ro-lille-mann"

bedyrer

 at jeg er den 

BESTE! 

mammaen.

Da er hverdagene gode å leve!

Fint vær ute til å være inne i

...sa alltid far min når det regnet ute.

Og når man har bemerkelsesverdig mye energi

til å være mellom 5. og 6. nattevakt denne uka,

til tross for at jeg tydeligvis har "sluttet" å sove,

og gjengen min er på kino i by´n

slik at huset er stille og tomt -

da er slikt "fint" vær en gyllen anledning til å få gjort alt det jeg har tenkt å gjøre nesten hele sommeren, men ikke fått gjort 

fordi man ikke kan stå inne og gjøre kjedelig husarbeid når det er solskinn ute!

Lavkarbo müsli á la Fotballfrue

Og ikke minst - TV´en for seg selv

og alenetid med Helten min Kevin McCloud

som bygger drømmehjem verden rundt.

Og joggeturen?

En annen dag :-)

Det regner jo ute!