Når nok er nok

Jeg jobber nattevakter

54,5%

og har gjort det i 12 år nå.

I mellomtiden 

har jeg fått 3 barn

blitt 12 år eldre

blitt A- menneske

begynt i en 25% dagtidstilling i tillegg

og giftet meg med en mann som også jobber turnus.

Egentlig er nattevaktstilling genialt,

med mye fri

og godt betalt.

Men

når man finner ut at

 det funker best å jobbe netter 

når familien ikke er hjemme i jobbeperioden,

og man ikke sover mer enn 3-4 timer mellom nattevaktene.

Når man ikke orker eller gidder eller har lyst

 å gjøre annet enn å være i sofan 

selv om man har fri.

Når man ikke ser poenget i å starte på planlagte prosjekter i heimen

fordi man annen hver uke er døgnvill.

Når man begynner å trøstespise, 

og hodepine og Paracet 

sniker seg umerkelig inn i hverdagen,

da

er det på tide 

å "ta seg ei pera"

og stikke fingen i jorda

fordi man hører ei bjelle ringe!!

Men det sitter laaaangt inne.

Man vil jo så gjerne få det til.

Og det er kjempevanskelig å snakke høyt

med noen

(eller seg selv)

 om det.

Litt mindre vanskelig å skrive det.

Å gjøre noe nytt kan også være ganske skummelt.

Man vet hva man har, men ikke hva man får, liksom.

Hva "noe nytt" er 

vet jeg ikke ennå.

Det trenger ikke være så veldig nytt,

bare det innebærer en normal døgnrytme.

Motivasjon og sånn

Eller mangel på, i dette tilfellet.

For hvor er det blitt av joggemotivasjonen min?? Eller ALL motivasjon for enhver trening?

Og jeg som var SÅ godt i gang tidligere i sommer. Hadde til og med joggesko med på sydenferie - og presterte å bruke dem 5 av 10 dager!!!
På hytta var de også med.
Jeg var så i rute at jeg en stund hadde seriøse og realistiske planer om å springe laaangt med nummer på brystet senere i høst, men det kan jeg jo bare GLEMME nå. Har ikke hatt puls over 80 de siste 6 ukene (eller, kanskje i dag, når jeg dro det fulle søppelspannet opp til der søppelbilen kommer...).
Det kjedeligeste av alt er at når treningslysten forsvinner, så forsvinner mye annet også.
Humør, lunter, energi, matvett. Blandt annet.
Og jeg har iallefall ikke lyst å gjøre ting jeg hadde planlagt å ha lyst til. Male soverommet f.eks.
Det eneste som ikke forsvinner er lysten til å sitte i sofan og strikke og se gamle episoder av "Friends", "Kongen av Queens" og annet lett fordøyelig TV.

Og hvorfor forsvinner denne motivasjonen sånn "plutselig"??

For liten tid? Handymannen er mye borte, og jeg må gjøre "alt"?  For høy dørstokk? For mye nattevakter? For dårlig planlegging? Latskap?

Dette er de mest brukte unnskyldningene mine, og gudene må vite hvorfor de virker så godt, for jeg har nok av tid, er god i planlegging, og mannen min kan vel neppe klandres for hva jeg (ikke) finner på når han ikke engang er hjemme...

Der står de.
Midt i rotet.
Sikkert fulle av spindelvev...

Vel.

Da var "grumset" ute og og jeg har fått sytt og klaget litt. Kanskje det hjelper?

Og denne uken har jeg faktisk ferie!

Det hjelper faktisk litt :-)

Sommerferienedtur

Det er litt nedtur når ferien er ferdig. Selv om det er det deiligste sommerværet man kan tenke seg her i Norge. Selv om man har mye fri. Og selv om kalenderen er tom og klokka ligger igjen på nattbordet.

Men så har ungene fri også. Veldig mye fri! SFO er stengt og alle lekekompisene er borte (på ferie). Og på stranda kan man ikke bade, for der ligger det 5000 brennmaneter i dupper i strandkanten. Og hverdagen er kjeeedelig. Og varm! Og alt mor prøver å finne på er iallefall kjeeedelig. Bortsett fra å gå i butikken og spise is, da. Men det kan man jo ikke gjøre hele tiden heller. Mener jeg, som ifølge Lillesøster er "den sunneste mora i hele verden"....

Og når Handymannen har emigrert til Laksen og Lågen sitter jeg her da med tre understimulerte unger.

Så i dag gikk vi på tur. Litt sånn frivillig tvang. Jeg forklarte at vi MÅ gå en tur, ellers blir mora deres ko-ko. Etter mye om-og-men ble de med.
Litt må de ofre for moras mentale helse.

Ut på tur, aldri sur??

Det var litt tungt i starten, men fysisk aktivitet hjelper jo som kjent på humøret. Det gjør omgang med dyr også. Denne lille fyren fikk iallfall frem smilet hos de små :-)

Helt til de begynte å krangle om hvem sin tur det var å holde den...

Akk, ja!

Ny dag i morgen. Da skal jeg på jobb på kontoret. Det må jo bli bra :-)