"Potensiale"

og sannheten om oppussing

Jeg elsker egentlig interiør. Jeg elsker å lese tykke interiørblader og drømme meg bort i hva vi kunne gjort hvis vi hadde hatt myyye penger og ubegrenset tid og arbeidslyst. Jeg elsker å titte på gamle (og nye) hus og lyn- totalrenovere dem mens jeg går eller kjører forbi. Den "hobbyen" har gitt meg et nytt favoritt-uttrykk - POTENSIALE.

For de aller fleste hus har i seg et potensiale til å bli drømmehuset mitt. Uansett om det ble bygget i fjor, på 50-tallet eller er ei falleferdig gammel rønne fra 1910.

EEEEGENTLIG er drømmehuset mitt hvitt (både utenpå og inni) med vinduer med ekte sprosser og hjemmeheklede blondegardiner. Litt anderledes en det vi bor i nå, på ein måde...

Kjøkkenvinduene øverst til høyre
Liiitt feil med hjemmeheklede blonder der...

Grunnen til at vi endte opp med et hus så på andre siden av min "drøm" var (litt ammetåke) og en magisk 

utsikt som bare måtte utnyttes med å ha et slikt hus med enorme vinduer.

Men siden dette var så anderledes enn jeg var vant til å bo i, ble det også vanskelig å innrede det. Når vi skulle male første gangen og Handymannen spurte hva vi skulle ha på veggene svarte jeg langt inne fra ammetåka: "mal alt hvitt, så slipper vi tenke mer på det!"

Slik ble det og slik har det vært i nesten 10 år etterpå. 

Vi har gjort minimalt (dvs. ingenting) på interiørsiden, kun obligatorisk rosa og brunt på barnerommene.

Jeg har predikert at jeg ikke interesserer meg for oppussing og de, men det er nok mest pga manglende inspirasjon og fastlåste forestillinger om at slike hus må jo ha en fancy- spancy stil som matcher utsiden. 

Men etterhvert har jeg endelig klart å se POTENSIALET i det fantastiske huset vi faktisk bor i.

Egentlig var det ikke dette jeg skulle blogge om i dag, men sånn - nå fikk jeg det ut!

Det jeg SKULLE blogge om var alibiet for å starte denne bloggingen. Interiørblogg. Liksom.

I høst så til og med jeg at det begynte å bli tvingende nødvendig med litt ny maling og stæsj i huset. Og når også "ei gammal rønne fra 1910" glapp fra oss i 12. time på budrunden (en heeelt annen historie), ble jeg virkelig bitt av renoveringsbasillen!

Vi begynte med friskt mot på kjøkkenet. Vasket og malte vegger og tak enda hvitere enn de var, men nå fikk også bjørkeparketten tre strøk med hvitt. Grunnen til at vi valgte å male et heltre parkettgulv var enkel - mal det eller fjern det! For det første var det veldig slitt, og for det andre knirket det værre enn ei gammal rønne fra 1910... Noe Handymannen holdt på å klikke av. Nå fjerner vel ikke noen strøk med maling litt knirk. Men for å fjerne knirken, skrudde mannen ned ca 200 skruer i gulvet og proppa like mange treplugger i skruehullene.

Det funka det :-)

Her ser dere foresten litt av utsikten vår og ;)

Samtidig dro jeg frem igjen et gammelt skap vi hadde gjemt på roterommet fordi de var så stygt (og passet så dårlig inn i "stilen" vår), malte det og satte det på hedersplassen på kjøkkenet.

Vi har også sånn ca i ti år lett etter noe fancy kunst å ha på de veldig store og tomme veggflatene våre. Men har enda ikke klart å bli enige om noe som passet ikke-stilen vår.

Helt til jeg plutselig kom på at Handymannen hadde noen oldgamle sjøkart fra en eller annen bestefar liggende sammenrullet oppå klessskapene våre. 

Jadda! Ofte ser man ikke skogen for bare trær (eller noe sånt).

Så nære.

Så enkelt.

Så dyrt å sette ramme på.

Så vakkert!

Joda - jeg har malt ferdig skapet, altså ;)

Og så kjøpte jeg meg en leeeenge etterlengtet talerkenhylle, noe som resulterte i flere donasjoner av gamle talerkener fra mor og svigermor. Talerkener med historier. "Denne fikk dine tipp-tipp oldeforeldre i bryllupsgave". "Denne hadde jeg når jeg var liten". "Denne hadde du når du var liten".

Av og til gjør historiene tingene vakre

Nå er vi ferdige med prosjekt puss-opp, og vi har fått et HELT NYTT og fantastisk KOSELIG kjøkken. Mitt nye favorittrom!

Men i bakgrunnen på bildet over lurer stua, vårt neste prosjekt, og...

sannheten om oppussingen....

For å pusse opp er myyyye mer kjedelig enn å planlegge det.
Det er stress å ha alle møblene lagret på rommet ved siden av. Jeg blir sur av å ha hele stua på kjøkkenet. Det er slitsomt å vaske taket før det skal males. Det er kjedelig å legge maskeringstape. Det er mye mer morsomt å være i hagen i vårsola enn å male vinduslister inne.

Men stua må jo males den og. Så nå vurderer vi sterkt å leie andre handymenner (helst med norsk- kurs) til å gjøre jobben.

Så kan vi kose oss med å lese andre (mer seriøse) interiørblogger og planlegge hvordan vi vil ha stua. Og entreen. Og soverommet. Og gjestetoalettet. Og resten :-)

Gledermeg!